Velkommen

Jeg heter Einar og er nesten stor. (Jeg sier 'nesten stor', fordi jeg vet ennå ikke hva jeg skal bli når jeg 'blir stor'.) Før du leser videre så la meg komme med en innrømmelse: Jeg er ikke konge; jeg er voksen.

Det var først i sommer jeg forsto jeg var blitt voksen. Det hadde seg sånn at min datter på 13 ville ha penger til Frognerbadet. Dagen etter ville hun igjen ha penger til Frognerbadet. Og dagen etter der. Og hvorfor? Hun synes det er så spennende å hoppe fra tier'n.
Hoppe fra tiern; det er ekkelt spennende. Ekkelt, som å bli truet med bank (f.eks i en taxikø på Karl Johan i 10 kalde natt til søndag). Jeg pleide å like spenning. (Femmer'n var dog mer passe for meg.) Liker jeg ennå spenning? Hvordan spenning da?

Tenkepause ...

Litt tenking senere og jeg kommer frem til at å plukke sopp er noe jeg nå finner både spennende og moro... Og da skjønte jeg at om jeg ikke akkurat var stor, så var jeg i hvertfall voksen.

(Nå skal det innrømmes at dopamineffekten ikke er den samme av å plukke sopp som av å hoppe fra femmer'n. Og jeg tror jeg ville vært mindre nervøs for å hoppe fra femmer'n i dag. Det ville ikke vært et kick. Men i stedet for å øke terskelen (f.eks til sjuer'n), for å få samme kicket, har jeg altså foretrukket å senke terskelen. Ønske meg mindre. Det er ikke et bevisst valg. Det har seget inn av seg selv.)

Barndommens to-komponent rus: Skjelvende redsel og pirrende nysgjerrighet i et sammenflettet favntak. Euforien da situasjonen syntes overstått. Hvor er det blitt av det? Misforstå meg rett: Jeg lengter ikke etter å være barn igjen. Jeg er lykkeligere nå enn jeg var som barn. Allerede som barn følte jeg meg sikker på at det ville bli sånn: Lykkeligere som voksen.

Dog, lykken (hvilken? hvor? når?) er ganske annerledes enn jeg forestilte meg; mer sammensatt. Som barn var lykken enkel; lykken var å bli stor.

Lykken (anno 1978)

Som barn var lykken forbeholdt Store. De kunne alt og visste alt. Ingen fortalte dem når de skulle legge seg om kvelden. Store hadde penger og kunne dermed oppleve spenning uten den ubehagelige følelsen av redsel dette gjerne medfører. I praksis vil dette si at de fikk se detektimen og ikke behøvde pelle flasker.

Den lykkeligste av alle var Kongen. Kongen Befalte! Han bestemte alt. Han visste alt. Han kunne kjøpe alt (f.eks den playmoborgen mine foreldre aldri ga meg, selv om den kostet mindre enn mye av det sportsutstyret jeg fikk hver bursdag og jul).

Stem i: Fritt for å være Konge - tatt i bakken, ti fingre i nesa, mor og far i døden. Kla'bert, eller er'u pling i bollen?

La meg fortelle en historie fra min barndom.

Flaskekapital

Bøler anno 1978:
1) Basale behov: Dundersalt og Bugg.
2) Behovstilfredsstillelse fordrer flaskepelling; barns eneste kjente inntekstskilde.
3) Flaskepelling er farlig.

Jeg sier ikke at man ikke kunne finne en flaske her og der uten å risikere livet, men det eneste stedet man var garantert en bra fangst var på nedsiden av låven til Bøler gård. Der holdt Ølkongen og gjengen hans til, hvilket medførte en kontinuerlig strøm av frigjort kapital. Gutta i ølgjengen hadde alltid øl. Og så langt vi kunne skue, gjorde de aldri arbeid som man med rimelighet kunne anta at de fikk betalt for.

Ta i betraktning dette regnestykket: 1 øl = 50 dundersalt (1 tomflaske = 5), og du forstår: Det var ubegripelig hvilken kjøpekraft som lå i bare det å være voksen.

Det som gjorde flaskepelling farlig, var at det i ølgjengen var en del barnefiendtlige elementer. Disse hadde en lei tendens til å kaste flasker målrettet. Den eneste som hadde kontroll på disse gærningene og kunne garantere for ens sikkerhet var Ølkongen. Dog, der fikk ikke vanlig drittunger audiens.

Så hva gjorde man? Man oppsøkte en wanna-be[1]: Folk som ennå ikke var Store og dermed heller ikke hadde den kjøpekraft som var påkrevd for å være fullverdig ølgjengmedlem, men som hadde nok cred i miljøet til å kunne gå i forbønn for en.

Ølgjengen hadde tre wanna-be's: Bittern, Kalle og Apetrynet. Det kommer neppe som noen overraskelse på deg hvis jeg avslører at de samme individene utgjorde det alternative ungdomsmiljøet på vår side av broa.

De var relativt ustabile av seg og man omgikk dem normalt, dvs: [Omgikk:] Man gikk rundt dem i en stor bue, mens [normalt:] man forsøkte å være usynlig.

Dog var de vår eneste tilgjengelige kilde av credibilitet. Hvordan man oppnådd cred nok til å oppsøke wanna-be's-ene er en annen historie, men la meg kort nevne noen muligheter: hekting[2], brua-aktiviteter[3], kuppern-aktiviteter[4], eplekriging[5] og oppsetsighet[6]. Videre har man selvfølgelig ting som nasking, skolereglementsbrudd og slåsskamper.

Forsiktige, snille gutter som meg, som ikke samlet særlig mye wanna-be cred, kunne ikke aksessere wanna-be’s-ene direkte og dette krevde enda et fordyrende mellomledd. Fordyrende, ja, for du må ikke tro at wanna-be’s-ene gikk i forbønn for deg gratis og ei heller gikk noen i forbønn for deg hos wanna-be’s-ene gratis. En normalt forløp og regnestykke var slik:

Bittern og Apetrynet minglet med ølgjengen (, man fant sjelden den ene uten den andre, hvilket igjen gjorde det dobbelt så dyrt og halvparten så lønnsomt), mens jeg og utvalgt nok-wanna-be-cred-person plukket flaskene. Si at vi plukket 100 flasker, det var 50 kroner. Wanna-be’s.ene tok 25, nok-wanna-be-cred-person tok 15 og selv satt man igjen med 10.

Lykken (anno '06)

Ut av denne historien kan man lese at i min barndom levde jeg et komplisert liv. Man måtte forholde seg til mange sett med regler og sosiale grupperinger (og det som ga deg cred på gata ville de ikke vite av hjemme). Livet var sammensatt, men lykken var enkel. Eller da: Forestillingen om lykke.

Nå lever jeg et enkelt liv. Jeg har en jobb som består av å fikse det som må fikses. Tidvis innebærer det litt komplisert hjernetrim. Hvilket ikke gjør noe (tvert i mot: bra!). Det som betyr noe er at reglen (fix it!) er enkel. Jeg har en kone (antatt langt enklere enn f.eks to) og to barn (antatt enklere enn f.eks 10). Vi har enkle regler for følging av barn til fritidsaktiviteter og huslige gjøremål som matlaging (og husvask har vi satt bort :) - sjeldent bra anvendte penger ). Jeg har venner (iblant har jeg sågar tid til dem), hobby og kollegaer (jeg liker). Og om ikke det er nok, bor jeg på verdens fineste sted: Bøler. Her er det sjelden for varmt om sommeren og ofte snø om vinteren.

Blant de lykkeligste minner fra min voksentid er de 12 årene hvor jeg hadde barn som hengivent holdt pappa i hånden da vi gikk til barnhagen eller småskolen. Men lykken er mye mer det! Lykken er også: Å lage en sang på gitar. Og å spille sangen for noen! Den er å ramle i seng når byen har stengt, fordi jobbens første utepilsen-utflukt plutselig tok helt av... OG å komme seg någet angrende på jobben dagen etter og tenke at man skulle gått over til Farris ut på kvelden.(Det er viktig at man faktisk kommer seg på jobb, selv om det er vondt!). Lykken er å rase rundt i en 9,9 hk fjortisjolle på sørlandet om sommeren. Den er å plukke sopp. Lukten av en nyåpnet kaffepose eller nyskrellet klementin. Og den er mye, mye mer. F.eks å ha sitt eget nettsted uten å vite hva man skal med det, men som man kan sitte å forfatte noen ord på når man stundom unner seg å sitte oppe litt lenger enn lurt er...

PS: Når jeg nå tenker på det tror jeg sannelig at jeg er blitt litt, bittelitt konge, allikevel!

[wanna-be]: Termen ’wanna-be’ var ukjent på den tiden, men den er så beskrivende at dere for bare ha meg unnskyldt for denne og flere slike moderiseringer av språket der dette er hensiktsmessig.

[ hekting:] hekting er en type aking gjort etter bil om vinteren. Man sitter på huk, holder seg fast i støtfangeren og sklir å støvlene. Sherox var anbefalt fottøy: De ble glatte etter relativt kort tid med subbing på asfalt.
(Jeg uttaler meg her i fortid da jeg ikke er oppdatert på denne fritidsaktivitetens status, utstyr og metoder: Er den ennå oppegående? Hvilke endringer har ny støtfangerarkitektur medført? Eller er aktiviteten avviklet som en følge av at flaskeøkonomisystemet blitt overtatt av et annet kapitalsystem?)
Uansett, det var et ganske komplisert system for hvor mye cred en hekting ga. Alt avhang av hvor nære asfalt man var da man slapp og hvor gal sjåføren var i henseende på både kjøremønster og grad av kjeft/juling man kunne få hvis man ble oppdaget.
Like sikkert som røyk–øl–hasj-nål-stigen, så startet hekte-stigen med isbilen og sluttet med chevy van-en til Ølkongen.

[brua-aktiviteter:] På Bøler er det en bro, Brua. Denne skiller den ’riktige’ siden fra den ’gale’. Hva som er den ’riktige ’ er avhengig av hvilken side man bor på, denne omtales som ’vår (side)’, og ’vår side’ er alltid den riktige og det bor alltid mer ramp på den andre siden. Brua kunne på mange måter brukes til å sanke cred. Bare å henge rundt der ga noe, og var et obligatorisk skritt hvis man skulle samle nok cred til å henge rundt Kuppern (, se [kuppernaktiviteter]). Videre kunne man hoppe fra den om vinteren. Cred mengden man fikk for et hopp var omvendt proporsjonal med snømengden. Eller man kunne løpe forbi den bemannede T-bane skranken og gå skinnegangen til Ulsrud.

[kuppern-aktiviteter:] Kuppern var bensinstasjonen på Bøler. Jeg avanserte aldri langt nok i hierarkiet til å få noe innsyn i hva disse gikk ut på.

[eplekriging:] Hver høst ble epler fra Bøler Gård forsøkt slanget av rampen fra den gale siden. Man kunne oppå cred ved å utvise heltmodig krigergjerninger. For øvrig krevde eplekriging utstrakt overvåkning og avanserte varslingslinjer, bemannet med en mengde krigere, alle utstyrt med _nok_ av den ammunisjonen vi hadde for hånden: epler. Til tross for i herdig innstats var det aldri noen ros å få fra de voksne hvis interesser vi beskyttet. Tvert i mot. Og så urettferdig kan verden være: Ikke bare ble deres utakknemlighet forbigått ustraffet, de var att på til var så heldig at de unngikk å bli robbet da vi ble for gamle til å gidde å bruke tiden vår på å vokte eplehagen. På mystisk og uforklarlig vis opphørte rampens slang-tradisjon simultant.

[obsternasighet] Man kunne være gæærn og gjøre handlinger som nesten garantert utsatte en for kjeft og/eller juling fra foreldre, ungdommer eller beboere, derunder og i særdeleshet Per i Bakken.