Oversett denne siden til røverspråk.
Noen ord om Tog
Det skrives mange tekster om tog. Og om biler. Mye flere enn om båter (sånn var det ikke før i tiden, men det er en helt annen historie). Det finnes også et betydelig antall tekster om fly, romskip/-ferger, helikoptre, (motor)sykler og andre fremkomstmidler, men ikke engang samlet er de tilnærmet verken tog eller bil i antall.
Tekster om biler handler ofte om objektets fortreffelighet på kjøttmarkedet; med tog er det annerledes. Det handler om å reise. Også teknologisk er det forskjeller: Med en bil kjører man hvor man vil. Tog har en bundet rute (og man må ha billett). Man må reise dit toget skal; etappe på etappe til man når sin holdeplass. Og tog har en endelig destinasjon; en endestasjon. Toget kan bare ta deg så langt.
I mitt liv er det bare et tog det er verdt å nevne: Tog, et helt spesielt og annerledes tog. La meg bemerke at jeg aldri har reist med Tog. Jeg kan i blant høre Tog passere bak min rygg eller føle nærværet. Tog ankom første gang 17.august.1977 med nyheten om den abdiserte Kongen. Ungdommene i gata løp rundt og ropte ”Kongen er død!”. (Dermed gjorde også vi det. Vi visste ikke hvem eller hva, men ville gjerne holde oss inne med de som var større og tøffere). Senere på dagen fikk jeg en seriøs innføring i Elvisologi: Ja, det fantes andre, mindre konger; disse hadde forklarende tilleggsnavn (kong Olav, kong Gustav osv). Videre fikk jeg innblikk i hvor viktig Han var. Hvor mye Han betydde. Hvor savnet Han ville bli. Jeg ønsket også å bli elsket; bety så mye for så mange. Mitt liv fikk en retning; en kurs var staket ut. (Mange år senere lærte jeg at når man skal holde en kurs må man justere for avdrift).
Etter å ha sagt såpass; sett tilbake virker mitt liv retningløst (eller snarere skinneløst?), nærmest som en melkerute. Bare min arbeidskarriere sier sitt: For tiden har jeg en overingeniørstilling innen ’drift og utvikling av systemer kjørende på windows-plattform’. Før dette var min arbeidskarriere variert; titler som innkjøpsassistent, prosjektkoordinator, sfo-leder, grunnarbeider, kinovakt, gartner, gårdsgutt, selvstendig næringsdrivende, grunnskolelærer og indianer.
En dag (i en alder av 23) hørte jeg brått Tog ankom (eller være i ferd med å gå?). Klokka tikket så jeg ikke kunne skjelne lyden klart gjennom støyen. Jeg hadde sovet i timen (en egenskap jeg først tilla meg tidlig på grunnskolen og aldri har glemt!). Jeg gjorde et kjapt overslag. Status: Jeg hadde vært gjennom innledende oppgaver i sex&drugs, men var ellers langt unna antatt billettkrav. Men hvor vanskelig kunne det egentlig være; skaffe seg et image, skrive noen sanger … ja, kanskje til og med lære seg et instrument? (Og hvor lenge ville Tog vente?)
I denne tiden gikk jeg på skolen og studerte. Min utdannelse er en cand. mag bestående av livssyn og etikk, sosialpsykologi og folkloristikk; en utdannelse som gir mange muligheter på arbeidsmarkedet Q.E.D. (quod erat demonstrandum). Studiet mitt var normert til 4 år. Jeg hadde klart de 2 første på normert tid; med gjenopptatt fokus på Tog brukte jeg drøye 7 år på de 2 siste. At jeg til slutt kom gjennom skyldes vel at det da var gått så lenge siden jeg hadde følt Togs tilstedeværelse. Og lenger skulle det bli.
Nå (ni år etter avsluttet cand. mag) kan jeg oppdra barn, lage nettsider og argumentere relativt inkonsekvent. Jeg behersker de fleste funksjonene på min mobiltelefon (Nokia 6130i). Nå og da har jeg hørt den fjerne susen av Tog. Jeg har skrevet noen sanger, fått dem innspilt; albumet kommer ut til høsten. Ingen overraskelser i så måte. Det som derimot forundret meg: En dag kom Tog igjen, mer forlokkende enn noensinne. Som en annen ’Gutten med gullbuksene’ dro jeg billetten opp av lomma. Skulle jeg dra? Eller fortsette den vinglete kjøringa jeg er blitt så vant til (ja, jeg vil nesten si behersker!)? Ville Tog vente denne gangen? Jeg ventet og etter en tid kjørte Tog. Jeg vinket uten nevneverdig vemod. For nå har jeg lært: Tog går ofte. En av dagene (veldig snart) reiser jeg; i hvert fall en stasjon eller to.